filmanmeldelse av "The Bodyguard"

"The bodyguard" er en film fra 1992, regissert av Mick Jackson, med manus skrevet av Lawrence Kasdan.

I hovedrollene møter vi Whitney Houston som superkjendisen Rachel Marron, og Kevin Costner som hennes livvakt med navnet, Frank Farmer. Rachel er en internasjonal sangerinne og filmstjerne som opplever å bli truet på livet. Det er på dette grunnlaget hun ansetter Frank Farmer, for å beskytte seg selv og sønnen sin. Han har tidligere jobbet for å beskytte presidenten, og klarer aldri helt å tilgi seg selv for at han ikke var på jobb da Reagan ble skutt. Han er villig til å gi sitt liv for å beskytte den beryktede divaen, Rachel. Når følelser utvikler seg mellom de to, kommer prøvelsene raskt til syne.

I anledningen Whitney Houstons død, har filmen blitt sendt på mange kanaler som en hyllest til den avdøde pop-dronningen. Filmen kan på mange måter sammenlignes med hennes eget liv som artist, og virker som en påminnelse på medaljens bakside.
Filmen er en kjærlighetshistorie, som på mange måter faller inn i klisjeenes lange rekker. Det som skiller denne filmen fra annet Hollywood kliss, er gode skuespillprestasjoner fra flere hold. Kevin Costner inntrer rollen på en kontrollert og fin måte, og Houston like så.

Filmen er også kjent for musikken, som Houston selv har bidratt med. Sangen "I will always love you", har vært på alles lepper en eller annen gang.  Filmen er derfor spesiell, fordi sangene i den er minst like kjent som selve filmen.

Personlig syns jeg dette er en film som går under kategorien "klassiker". Det er i år 20 år siden den kom ut, men gir deg likevel to timer med god spenning, mysterier og klassisk kjærlighet. Filmen er kanskje ikke revolusjonerende innenfor drama-sjangeren, men er likevel verdt å se på en lørdagskveld.



Kevin Costner og Whitney Houston i rollene som "Frank Farmer" og "Rachel Marron".

"Karens jul" av Amalie Skram

I novellen "Karens jul", starter handlingen med historien om et ferjemannshus. En politimann finner Karen i dette skuret av et hus, der hun selv og hennes nyfødte barn søker ly for den bitende kulden utenfor. Der venter hun på sin arbeidsgiver, madam Olsen, som er reist bort og ligger syk ute på landet. Politimannen vil at Karen skal oppsøke fattighuset, der hun kan få mat og husrom. Karen nekter og får bli værende i ferjemannshuset i ytterlige tre dager.
Da tre dager er gått, skal politimannen i et ærend, og går forbi huset. Han ser inn vinduet og ser at Karen sitter i samme stilling som hun gjorde flere timer tidligere. Han kommer seg inn i huset og finner mor og barn ihjelfrosset og døde.
Dagen etter juleferien blir ferjemannshuset revet, i den hensikt å forhindre at "løsgjengere" skal oppholde seg der.

I denne novellen står ferjemannshuset som et bilde på Karens tragiske skjebne. Det illustrerer en hard og upyntet virkelighet for mange mennesker i slutten av 1800-tallet. Det stakkarslige huset som rommer den stakkarslige jenta og hennes barn, er selve symbolet på fattigdommen som preget samfunnet.

Typiske naturalistiske trekk i denne novellen finner vi allerede i første del: "Det drev så smått med snø, men den smeltet mens den falt, og gjorde den klebrige mølje på kaiens brosten alt våtere og fetere".
Her kan vi lese pessimismen som preget naturalismens litterære verk. Vi får ingen varm beskrivelse, vi får en kald og saklig beskrivelse som ikke er oppe for tolkning.
Ellers forteller teksten oss om skyggesidene ved samfunnet. Den forteller oss om en skjebne som naturalistene mente man var født inn i, og på ingen måte kunne komme seg ut av. I motsetning av realismens tanker om å skape debatt og dens optimisme til forandring, får vi her en detaljert beskrivelse av en lavere samfunnsklasse, uten håp om at dette kan endres.

En gang fattig - alltid fattig, er en tanke som er typisk for naturalismen og Amalie Skrams forfatterskap.



Amalie Skram

"Et dukkehjem" Av Henrik Ibsen

"Et dukkehjem" er et drama av Henrik Ibsen, utgitt i 1879.
Det omhandler Borgerskapets konflikter, med Nora som en frihets-søkende kvinne i hovedrollen.
Nora Helmer er i det som først oppfattes som et helt normalt ekteskap, men med konflikter og falsk lykke.
hennes mann, Torvald, refererer stadig til henne som en "dukke", eller hans "ekorn".

Hun innser etterhvert at hun er mindreverdig i deres ekteskap, og når Nora havner midt i en utpresning for en forbrytelse hun gjorde for å redde mannens liv, begynner fasaden å sprekke.
Når denne forbrytelsen kommer for en dag - angrer utpresseren det hele, og "faren" er over.
Torvald's reaksjon går likevel inn på Nora, og hun innser at ekteskapet aldri vil bli det samme.
Hun bestemmer seg for å forlate "dukkehjemmet" for å finne seg selv.

Realismen er en epoke innenfor litteraturhistorien, som varte fra 1875 utover mot 1890-tallet.
Realistene ønsket å ta opp tendenser i samfunnet, noe "et Dukkehjem" gjør. Her er konflikter i borgerskapet sentralt. Å bryte samfunnets normer er viktig for realistene. Realistene var også gjerne kritiske til at samfunnet hindret mennesket i å oppnå egen frihet. Det som var viktig innenfor realismen, var at det som skulle frem var virkeligheten, -en sannhet. Derfor skrev forfattere under denne perioden om det som faktisk var realiteten i hverdagen til folk.

"Et dukkehjem" er en del av det moderne prosjektet, som er basert på tanken: "kunnskap er makt". Dette er noe som kommer frem i Nora Helmers tanker om å forlate hjemmet, finne seg selv og ønsket om å lære mer om hvordan samfunnet fungerer. Hun ønsker seg frihet fra mannen, som styrer hennes liv. Hun ønsker selvstendighet og uavhengighet, som også er viktige tanker i det moderne prosjektet.

Det jeg sitter igjen med etter å ha sett filmen "Et dukkehjem", er en følelse av makt. makt til å selv kunne velge hva det er jeg ønsker å gjøre i livet, jeg har selv mulighet til å realisere drømmer. Litteratur skrevet i realismens epoke, har jo egentlig vært en banebryter for menneskers behov for selvrealisering og individuell frihet! sådan er "et dukkehjem" egentlig en moralsk pekefinger; ikke vær en nikkedukke! 




Henrik Ibsen -mannen bak det hele.

Are Kalvø, frykta for å bli lektor.

En humoristisk, kristisk og selv-ironisk tekst, som omhandler bruken av maktspråk blant folk flest.

Jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen i deler av teksten. Han skriver blant annet: "Det er ikkje noko sak å avsløre at mange brukar språket for å pynte på virkeligheita. Men kva så? Vi gjer jo alle det."

Og ja, vi pynter på virkeligheten stadig vekk. senest i morges var dette tilfelle da samboeren min lurte på hvorfor jeg vekte han så sent. jeg svarte at jeg hadde prøvd å vekket han i over femten minutt og at er tungtsovende og vanskelig å vekke. Jeg sa også at bedre søvnrutiner sikkert kan hjelpe han til å klare å stå opp.

Sannheten er jo at jeg slettes ikke hadde prøvd å vekke han, det hadde jeg glemt. Men etter min overbevisende preiken, beklaget han at han ikke hadde stått opp før.

Are Kalvø skriver om sarkasme, det å se igjennom personer som bruker maktspråk, unødvendig inviklet språk, overdrivelser og egne meninger.

Dette er en humoristisk tekst som treffer de fleste.