"Karens jul" av Amalie Skram

I novellen "Karens jul", starter handlingen med historien om et ferjemannshus. En politimann finner Karen i dette skuret av et hus, der hun selv og hennes nyfødte barn søker ly for den bitende kulden utenfor. Der venter hun på sin arbeidsgiver, madam Olsen, som er reist bort og ligger syk ute på landet. Politimannen vil at Karen skal oppsøke fattighuset, der hun kan få mat og husrom. Karen nekter og får bli værende i ferjemannshuset i ytterlige tre dager.
Da tre dager er gått, skal politimannen i et ærend, og går forbi huset. Han ser inn vinduet og ser at Karen sitter i samme stilling som hun gjorde flere timer tidligere. Han kommer seg inn i huset og finner mor og barn ihjelfrosset og døde.
Dagen etter juleferien blir ferjemannshuset revet, i den hensikt å forhindre at "løsgjengere" skal oppholde seg der.

I denne novellen står ferjemannshuset som et bilde på Karens tragiske skjebne. Det illustrerer en hard og upyntet virkelighet for mange mennesker i slutten av 1800-tallet. Det stakkarslige huset som rommer den stakkarslige jenta og hennes barn, er selve symbolet på fattigdommen som preget samfunnet.

Typiske naturalistiske trekk i denne novellen finner vi allerede i første del: "Det drev så smått med snø, men den smeltet mens den falt, og gjorde den klebrige mølje på kaiens brosten alt våtere og fetere".
Her kan vi lese pessimismen som preget naturalismens litterære verk. Vi får ingen varm beskrivelse, vi får en kald og saklig beskrivelse som ikke er oppe for tolkning.
Ellers forteller teksten oss om skyggesidene ved samfunnet. Den forteller oss om en skjebne som naturalistene mente man var født inn i, og på ingen måte kunne komme seg ut av. I motsetning av realismens tanker om å skape debatt og dens optimisme til forandring, får vi her en detaljert beskrivelse av en lavere samfunnsklasse, uten håp om at dette kan endres.

En gang fattig - alltid fattig, er en tanke som er typisk for naturalismen og Amalie Skrams forfatterskap.



Amalie Skram